Jeg står på terskelen  / Standing on the threshold

Gjerdet

Naturen utenfor så på den nye turstien i tre bygget inne i skogen og begynte å misunne sine slektninger  inne i gangbanen. Her var det trær, løv, gress og mose som det virkelig ble satt pris på, løst inngjerdet og beskyttet. En type hellig grunn som ga plantene en følelse av å bli ivaretatt og næret. Det enkle faktum at de ikke lenger trengte å bekymre seg så mye for kreftene til menneskelig intervensjon var en lettelse. I århundrer rant frykten for å bli kuttet ned som et tykt saktegående stoff gjennom celleveggene. For kvae er ikke bare kvae. Som blod har det sitt eget potensial til å være godt og ondt. Noen planter led av en slags kvaeforgiftning på grunn av denne angsten. Andre planter i nærheten hadde forsøkt å komme til deres unsettelse og hadde begynt å kanalisere næringsstoffer tilbake til sine syke venner, men til ingen nytte. Resultatet var at hele skogen hadde blitt utarmet. Det var også andre ting å være redd for, som frykten for vannet fra den nærliggende elven skulle gå over dens bredder, oversvømme trærne og råtne deres røtter. Men det hadde ikke skjedd på århundrer. Fjellet over dem kunne også skli ut. Ifølge mytene hadde disse tingene skjedd før, men siden plantene ikke husket det, virket det mye mindre sannsynlig at det ville skje i nær fremtid. Mye mer sannsynlig deriomt var det at noen ville komme inn med motorsag eller skogsmaskin og rydde ut alt i løpet av få minutter. De hadde hørt lyden av maskiner som et ekko gjennom dalen da trær ble kuttet på den andre siden av jernbanesporet. Bygggefeltet ble utvidet dag for dag og nå skulle en ny skole bygges. Gangbanen som man kunne gå på i skogen endret alt dette. Mange hadde måttet ofre seg for at den skulle bygges, men nå var det plutselig mulig for mennesker å bevege seg rundt trærne uten å gjøre skade på dem. Ingen greiner ble brutt av for ved og ingen røtter eller små planter ble tråkket ned. Samtidig var det nye habitatet ikke en hage. Høstblader ble ikke plukket opp, noe som etterlot seg næring for neste års vekst. Alt dette gjorde trærne utenfor refugiet misunnelige var åpenbart. I protest mot deres alvorlige situasjon hadde de begynt å danne troskap og arbeide i grupper for å se hva som kunne gjøres. De mest produktive talerne var bjørketrærne. Med sine høye og hvite stammer skilte de seg ut i skogen noe som gjorde dem vant til å gå på scenen. Bjørkene krevde lik rettigheter for alle trær utenfor og innenfor protektoratet. Noe de mindre buskene som rognen gikk med på og vinket med bærene sine som røde flagg for å få andre planter til å godkjenne forslaget. En idé var å lage et nytt protektorat som kunne omringe det første. For å få til dette til måtte det lages et gjerde, men hvem skulle bygge det ?

The fence 

Nature saw the new walkway made of wood in the forest and started to envy their siblings inside its perimeter . Here there were trees, leaves, grass and moss that was really looked at, loosely fenced in and protected. A type of sanctuary had formed, giving the plants inside a feeling of being taken cared for and nourished. The simple fact that they did not have to worry so much about the forces of human intervention was a relief. For centuries the fear of being cut down ran like a thick slow moving substance inside their cell walls. For sap is not just sap. Like blood it has its own potential to be good and bad and some plants suffered a kind of sap poisoning because of this anxiety. Other plants nearby had tried to come to their support channeling nutrients back to their sick friends but to no avail. It had actually left the whole forest depleted. There were other fears as well. Like the fear of the water from the nearby river going above its borders, inundating the trees and rotting the roots. But that had not happened for centuries. The mountain behind could also come down on them. According to myths these things had happened before, but since the plants had no recollection of it, it seemed much less likely to happen in the near future. A much more probable scenario, however, was that someone would come in with a chainsaw or a forest machine and clear everything out in a matter of minutes. They have heard the sound of machines echoing through the valley when trees were cut on the other side of the railroad tracks. The construction sites for new housing development was expanding constantly and now even a new school was being built. The new walkway through the woods changed all this. Suddenly there were lots of people moving around the trees without doing them any harm. No branches were broken off for firewood and no roots or small plants were trampled on. At the same time, the new habitat was not a garden. Autumn leaves were not picked up leaving nourishment for next year's growth. All this made the trees outside the refugium envious. In protest of their dire situation the plants had started to form alliances and work in groups to see what could be done. The most prolific speakers were the birches. With their tall white stems, they stood out in the forest making them used to taking to the stage. The birches demanded equal rights for all trees outside and inside the protectorate. The smaller bushes like the roes went along and waved with their berries like red flags summoning other plants to motion the proposal. One idea was to make a second protectorate that could encircle the first. To accomplish this, a fence had to come up. But who was to build the fence?

13. Skulptur for et fallent tre (pute) / Sculpture for a fallen tree (pillow)

14. Etterlatenskap av et glasshus) /

Remnants of a glass house

15. Speilstadie / Mirror stage

16. Lavthengende frukt / Low hanging fruit